En kamp er en liten trepinne eller pappstripe med en størknet blanding av brennbare kjemikalier avsatt i den ene enden. Når den enden blir truffet på en grov overflate, genererer friksjonen nok varme til å tenne kjemikaliene og produsere en liten flamme. Noen kamper, kalt Strike-Anywhere-kamper, kan antennes ved å slå dem på en hvilken som helst grov overflate. Andre kamper, kalt sikkerhetskamper, vil bare antenne når de blir truffet på en spesiell grov overflate som inneholder visse kjemikalier.
I 1831 utviklet Charles Sauria fra Frankrike en kamp som brukte hvitt fosfor. Disse kampene var streik-hvor som helst kampene og var mye lettere å tenne. Dessverre var de for enkle å tenne og forårsaket mange utilsiktede branner. Hvit fosfor viste seg også å være svært giftig. Arbeidere i matchanlegg som inhalerte hvite fosforgasser led ofte av en fryktelig degenerasjon av kjeveben kjent som "fossy kjeve." Til tross for denne helsefare, fortsatte hvite fosfor å bli brukt i streik-hvor som helst kamp til begynnelsen av 1900-tallet, da regjeringsaksjoner i USA og Europa tvang produsenter til å bytte til et ikke-giftig kjemikalie.
I 1844 foreslo Gustaf Pasch av Sverige å plassere noen av kampens forbrenningsingredienser på en egen slående overflate, i stedet for å integrere dem alle i kamphodet, som en ekstra forsiktighet mot utilsiktet tenning. Denne ideen-kombinert med oppdagelsen av mindre reaktive, ikke-giftige røde fosfor-ledet J. E. Lundstrom fra Sverige for å introdusere sikkerhetskamper i 1855. Selv om sikkerhetskamper utgjorde mindre fare, foretrakk mange fortsatt bekvemmeligheten av streik-hvor som helst-kamper, og begge typene fortsetter å brukes i dag.
Woods som brukes til å lage matchsticks, må være porøse nok til å absorbere forskjellige kjemikalier, og stive nok til å motstå bøyekreftene som oppstår når kampen blir truffet. De skal også være rettkornet og enkle å jobbe, slik at de lett kan kuttes i pinner. White Pine og Aspen er to vanlige skoger som brukes til dette formålet.
Når fyrstikkene er dannet, blir de gjennomvåt i ammoniumfosfat, som er et brannhemmende. Dette forhindrer at pinnen ulmerte etter at kampen har gått ut. Under produksjonen blir de slående endene av matchsticks dyppet i varm parafinvoks. Dette gir en liten mengde drivstoff for å overføre flammen fra de brennende kjemikaliene på spissen til selve matchstokken. Når parafinet brenner av, forhindrer ammoniumfosfat i matchstick ytterligere forbrenning.
Hodene for streik-hvor som helst kampene er sammensatt av to deler, spissen og basen. Spissen inneholder en blanding av fosforsesquisulfid og kaliumklorat. Fosforsesquisulfid er et meget reaktivt, ikke-giftig kjemisk stoff som brukes i stedet for hvitt fosfor. Det blir lett antent av friksjonsvarmen mot en grov overflate. Kaliumkloratet forsyner oksygenet som trengs for forbrenning. Spissen inneholder også pulverisert glass og annet inert fyllmateriale for å øke friksjonen og kontrollere forbrenningshastigheten. Dyrelim brukes til å binde kjemikaliene sammen, og en liten mengde sinkoksid kan tilsettes spissen for å gi den en hvitaktig farge. Basen inneholder mange av de samme materialene som spissen, men har en mindre mengde fosforsesquisulfid. Den inneholder også svovel, rosin og en liten mengde parafinvoks for å opprettholde forbrenning. Et vannløselig fargestoff kan tilsettes for å gi basen en farge som rød eller blå.
Sikkerhetslederne er sammensatt av en enkelt del. De inneholder antimon trisulfid, kaliumklorat, svovel, pulverisert glass, inerte fyllstoffer og dyrelim. De kan også inkludere et vannløselig fargestoff. Antimon trisulfid kan ikke antennes av friksjonsvarmen, selv i nærvær av et oksidasjonsmiddel som kaliumklorat, og det krever en annen tenningskilde for å starte forbrenningen. Den antennelseskilden kommer fra den slående overflaten, som er avsatt på siden av kampboksen eller på baksiden av matchbooken. Den slående overflaten inneholder rødt fosfor, pulverisert glass og et lim som gummi arabisk eller urea formaldehyd. Når en sikkerhetskamp gnides mot den slående overflaten, genererer friksjonen nok varme til å konvertere et spor av den røde fosfor til hvitt fosfor. Dette reagerer umiddelbart med kaliumkloratet i kamphodet for å produsere nok varme til å tenne antimon -trisulfidet og starte forbrenningen.
Kampbokser og kampbøker er laget av papp. De finnede stripene med papp som brukes til å lage kampene i kampbøker, kalles en kam.
Kamper produseres i flere trinn. Når det gjelder trepinne-kamper, blir matchsticks først kuttet, forberedt og flyttet til et lagringsområde. Når matchsticks er nødvendig, settes de inn i hull i et langt perforert belte. Beltet fører dem gjennom resten av prosessen, hvor de er dyppet i flere kjemiske stridsvogner, tørket og pakket i bokser. Papp-pinne-kamper som brukes i kampbøker blir behandlet på lignende måte.
Her er en typisk sekvens av operasjoner for å produsere trepinne-kamper:
1 tømmerstokker med hvit furu eller aspen klemmes i en avkjøringsmaskin og roteres sakte mens spinnende kniver kuttet bort den ytre barken på treet.
2 De strippede tømmerstokkene blir deretter kuttet i korte lengder omtrent 1,5 m) lange. Hver lengde er plassert i en skreller og bruk vårroterende skjæremaskinfor å danne et langt, tynt trevirke fra den ytre overflaten av tømmerstokken. Dette arket er omtrent 0,1 tommer (2,5 mm) tykt og kalles en finér. Det skrellbladet beveger seg innover mot kjernen i den roterende tømmerstokken til bare et lite, rundt stolpe er igjen. Dette innlegget blir kastet og kan brukes til drivstoff eller reduseres til flis for bruk for å lage papir eller sponplate.
Strippede tømmerstokker er plassert i en skreller, som kutter et ark omtrent 0,1 tommer (2,5 mm) tykt, kalt finér, fra loggen. Finér fortsetter tilhelikopter, som kutter den i små pinner. Pinnene blir gjennomvåt i en fortynnet løsning av ammoniumfosfat og tørket, fjerner splinter og krystallisert løsning. Kampene blir dumpet i en fôrbeholder, som stiller dem opp. Et perforert transportbånd holder dem opp ned mens de er dyppet i en serie på tre stridsvogner. Kampene tørkes i 50-60 minutter før de pakkes.
3 Saken til finér er stablet og mates inn i en helikopter. Hakkeren har mange skarpe kniver som kuttet ned gjennom stabelen for å produsere så mange som 1000 matchsticks i et enkelt slag.
4 De kuttede matchstikkene blir dumpet i en stor moms fylt med en fortynnet løsning av ammoniumfosfat.
5 Etter at de har dynket i flere minutter, fjernes matchsticks fra merverdiavgiften og plasseres i en stor, roterende trommel, som en tørketrommel. Den tumblende handlingen inne i trommelen tørker pinnene og virker for å polere og rense dem av alle splinter eller krystallisert kjemikalie.
6 De tørkede pinnene blir deretter dumpet i en hopper og blåst gjennom en metallkanal til lagringsområdet. I noen operasjoner blåses pinnene direkte inn i matchmaking -anlegget i stedet for å gå på lagring.
7 Pinnene blåses fra lagringsområdet til et transportbånd som overfører dem som skal settes inn i hull på et langt, kontinuerlig, perforert stålbelte. Pinnene blir dumpet i flere V-formede fôrhoppere som stiller dem opp med hullene i det perforerte beltet. Stempel skyver matchstikkene inn i hullene over bredden på det sakte bevegelige beltet. Et typisk belte kan ha 50-100 hull fordelt over bredden. Eventuelle pinner som ikke setter seg fast i hullene, faller til et fangstområde under beltet og overføres tilbake til fôrhopperne.
8 Det perforerte beltet holder fyrstikkene opp ned og fordyper den nedre delen av pinnene i et bad med varm parafinvoks. Etter at de kommer ut av voks, får pinnene lov til å tørke.
9 Ytterligere nedover linjen er matchsticks plassert over et brett fylt med en flytende løsning av kampkjemikaliene. Skuffen blir da øyeblikkelig hevet for å fordype endene av pinnene i løsningen. Flere tusen pinner er belagt samtidig. Denne syklusen gjentar seg når neste parti med pinner er i posisjon. Hvis kampene er streiken-hvor som helst slags, går pinnene videre til et annet brett fylt med en løsning av spisskjemikaliene, og kampen er nedsenket i det brettet, bare denne gangen ikke så dypt. Dette gir streik-hvor som helst matcher deres karakteristiske to-tonet utseende.
10 Etter at kamphodene er belagt, må kampene tørkes veldig sakte, eller de vil ikke lyse ordentlig. Beltet løkker opp og ned flere ganger når kampene tørker i 50-60 minutter.
11 Pappens indre og ytre deler av kampboksene er kuttet, trykt, brettet og limt sammen i et eget område. Hvis boksen skal inneholde sikkerhetskamper, blir kjemikaliene for den slående stripen blandet med et lim og brukes automatisk på den ytre delen av boksen.
12 Når kampene er tørre, flytter beltet dem til emballasjeområdet, der et flertannet hjul skyver de ferdige kampene ut av hullene i beltet. Kampene faller i hoppere, som måler riktig mengde kamper for hver boks. Kampene blir dumpet fra hopperne inn i de indre delene av pappkampkassene, som beveger seg langs et transportbånd som ligger under Hoppers. Ti eller flere bokser kan fylles samtidig.
13 De ytre delene av kampboksene beveger seg langs et annet transportbånd som løper parallelt med det første beltet. Begge transportører stopper øyeblikk, og de fylte indre delene skyves inn i de ytre delene. Denne syklusen med å fylle de indre delene og skyve dem inn i de ytre delene gjentas med en hastighet på omtrent en gang per sekund.
14 De fylte kampboksene blir flyttet av transportbånd til en maskin, som grupper dem og plasserer dem i en bølgepapp for frakt.
Kvalitetskontroll
Kjemikaliene for hver del av kamphodet veies og måles nøyaktig for å unngå variasjon i kampsammensetningen som kan påvirke ytelsen. Operatører overvåker hele tiden operasjonen og inspiserer produktet visuelt i alle stadier av produksjonen. I tillegg til visuell inspeksjon og andre normale kvalitetskontrollprosedyrer, krever matchproduksjon streng oppmerksomhet til sikkerhet. Tatt i betraktning at det kan være mer enn en million kamper knyttet til det perforerte beltet når som helst betyr at arbeidsmiljøet må holdes fri for alle kilder til utilsiktet tenning.
